Alene hjemme!!

Som dere kanskje har lagt merke til, har vi vært på ferie, og derav ingen blogginlegg. De fleste har vel kanskje også fått med seg at jeg (Kathrine) har blitt litt for hardt rammet av afrikabasillen, og blir et par uker lenger. Derfor sitter jeg nå alene igjen på et hotellrom i Dar es Saalam, mens Siv Berit er sendt med flyet hjem til Norge.

Den siste måneden har rast av sted, med masse moro og nye opplevelser. Jeg tror derfor vi må porsjonere ut hendelsene i flere blogginlegg, og vi har jo allerede lovet dere Iringa, så tror vi starter der.

Helgetur til Iringa!

Ettersom vi det meste av tiden her nede har jobbet hardt (eller i det minste hatt planer om å jobbe hardt, mens vi i stedet har sittet og ventet på noen eller noe) med feltarbeidet vårt, har vi ikke fått reist så mye rundt. Vi bestemte oss derfor for å ta en helgetur til Iringa. Iringa ligger ca 30 mil sørvestover fra Morogoro, i ”Southern highlands”, og høyden er på rundt 1600 moh, noe som betyr et herlig, kjørlig avbrekk, fra vår klamme hverdag! Iringa ble bygd av det tyske forsvaret i 1890, som en forsvarsbase mot Hehe-folket med Chief Mkwawa i spissen. Hehe-folket var på denne tiden en av de mektigste stammene i Tanzania, og var en stor trussel for handelsruten mellom vestlige Tanzania og Bagamoyo. Man kan fortsatt se hvordan den tyske innflytelsen har preget byens arkitektur, med litt mer ordnet bystruktur enn en gjennomsnittig afrikansk by! Byen ligger på en høyde med fantastisk utsikt over høydedragene og dalene rundt byen, og Ruaha River i sør.

Kvelden ble tilbrakt med henrykt souvernirshopping, (det er nemlig lite turister i Morogoro, og derav stor mangel på de vanlige afrikaeffektene, noe som igjen kanskje betyr at afrikaeffektene egentlig ikke er så typisk afrikanske men kanskje heller produsert fordi turistene villig slenger rundt seg med shillingsedler av høy verdi..)  og inntak av mindre imponerende mat.. (Ikke gå for italiensk i Iringa..)

Uansett var det hyggelig å handle fra de som faktisk produserte souvernirene, og ikke fra en oppkjøper i Dar eller på Zanzibar.

Syerske som produserer flotte afrikavesker og mye annet fint!

Kunstneren Pablo, og"broren" hans (som til og med snakket litt norsk!)

Siv Berit er høflig og later som hun liker maten..

Søndag morgen sto vi tidlig opp og la i vei opp mot høydene bak byen. Etter litt bushing, der vi prøvde å ikke tenke så veldig hardt på slanger, kom vi omsider opp til Gangilonga Rock (Den snakkende stenen), der Chief Mkwawa (han tyskerne fryktet) pleide å meditere. Utsikten fra høydedraget var upåklagelig, med åssider fylt med enorme kampesteiner, så langt øyet kunne se. Og for alle mine klatrevenner: dette må virkelig være bouldremekka!! Tror jeg skal flytte ned hit og starte et lite overnattingssted, så kan jeg lage deilig mat, kanelboller og kaffe, mens dere pusser frem nye problemer!! Noen som er med??

Gangilonga Rock (tror vi..)

Enorme bouldresteiner, så langt øyet kan se!

Kathrine måtte teste forholdene!

Etter noen timer med fysisk fostring, var det på tide å vende nesen i retning Morogoro igjen. Vi tenkte at det var lurt å forlate Iringa i 12 tiden, så vi skulle rekke Morogoro før det ble mørkt. (Dette betyr at vi hadde 7 timer på oss, noe som i utgangspunktet burde vært god tid..) Da vi ankom busstasjonen der de store bussene passerer, tok det ikke lang tid før vi ante at vi var i trøbbel.. Den ene bussen etter den andre passerte, men alle var fylt til taket, og hadde absolutt ikke plass til et par msungoer. Etter et par timers venting, og to grillede maiskolber, ble vi trykket inn i en dala dala (minibuss med 13 seter, men plass til minst 25 passasjerer). Denne ble sakte men sikkert fylt opp, og til slutt var vi klare for avgang. Vi begynte å ane at 30 mil i dala dala var en dårlig ide, da vi måtte dyttes i gang for å kommeoss ut fra busstasjonen. Etter ca 4 mil, røyk girkassa, eller muligens bensinpumpa, og vi trillet sakte ned til  nærmeste landsby. Der var det heldigvis en hel gjeng med mekanikere som kastet seg over bilen, rev ut førersetene og skrudde så oljen spruta. Etter to timers venting i solsteika, kjørte vi endelig videre (dvs 500 m, før vi stoppet på nytt for å ta ut setene og feste en annen dings).

Ut med setene!

De neste 15 milene gikk uendelig sakte, med brennende bremser, og allslags folk og fe som satt på et stykke før de tok med seg feet eller folkene sine og hoppet av igjen. Han som eide bilen lovet oss at vi skulle være hjemme før det ble mørkt, at han skulle kjøre oss helt hjem til SUA og at han skulle stoppe i Mikumi (veien går gjennom nasjonalparken der vi var på safari), så vi kunne ta bilder av alle dyrene. Ingen avdisselovnadene viste seg å stemme. Da mørket begynte å komme sigende og vi fortsatt var et par timer unna Morogoro, bestemte vi oss for å være fornuftige piker, og hoppe av i Mikumi by, for å tilbringe natten der,og heller ta første buss neste morgen. Det var to utslitte men lykkelige jenter som etter hvert satt på Genesis gjestehus og spiste chapati, og roet nervene med en øl. Der var vi så heldige å møte et norsk par som hadde vært på Safari, og som tilfeldigvis hadde privatsjåfør tilbake til Dar neste morgen. Vi fikk derfor en flott start på uka, der vi mandags morgen kjørte gjennom Mikumi, og fikk se elefanter, giragger, bøfler, impala, vortesvin, bavianer, og sikkert mye mer.

Masse klemmer fra Siv Berit på flyet retning Norge, og Kathrine på hospits for kristne piker i Dar!!