Vaka vaka, vi er i Afrika

Hei og hopp alle sammen

Nå begynner livet å gå sin vante gang her, derfor ikke så mange nye inntrykk lenger og ikke så mange spennende blogginnlegg, men noe skal vi da finne å skrive om…

På mandag trodde vi at vi skulle begynne arbeidet vårt, men den gang ei… Vi ble kjørt til tørkene så vi kunne vende oss til omgivelsene, de skulle bare ordne noen småting før de skulle komme tilbake. Timene gikk, og vi satt fremdeles i skyggen, prøvde å vende oss til omgivelsene, mens vi var flinke å leste litt på noen artikler, og så på gutta som faktisk har begynt å bygge tunelltørkeren vi skal bruke etter hvert. Etter 5-6 mer eller mindre fornuftige timer i varmen fant vi ut at vi ville bevege oss hjem igjen. Men når vi skrev melding til Raymond, hjelperen vår, og sa vi ville gå hjem, mente hen vi måtte vente, det var ikke trygt å gå gjennom skogen…  (tidligere hadde han sagt at vi kunne gå en tur i skogen for å se oss om mens han var borte..) Så etter litt mer venting ble vi hentet i en litt overfylt bil, det var vist mye tryggere… Resten av mandagen gikk med til avslapping, lesing, og laging av en tunfiskgryte som ble overraskende god=)

Forberedelsene var heller ikke klare på tirsdag, så denne dagen startet rolig med besøk på kontoret vårt der vi holdt ut i ca. 30 minutter, det er kjølig og godt der, men en fryser som piper 30 ganger i minuttet gjør det litt slitsomt å sitte der… Vi rakk også en tur til byen der vi var med hjelperne våre og kjøpte mango til tørkingen=) Det å velge ut de rette mangoene var slett ingen spøk. Alle de ulike mangoselgerene som sitter langs veien og på markedet skulle besøkes (det er IKKE få), før vi etter et par timer gikk tilbake til de første vi var hos. Der ble knallharde forhandlinger satt i gang, og etter ytterligere en time var handelen i boks. Ironisk nok, oppdaget vi dagen etter at 10 av mangoene var markspiste og måtte kastes, og 10 av de resterende mangoene, var vel strengt tatt ikke helt modne.. men, men.. Vi fikk i det minste håndhilst på halve byens befolkning!
 

På kvelden skjedde det litt mer spennende saker, vi var på grillkveld med noen nordmenn vi har blitt kjent med her. Og det var ikke hva som helst som lå på grillen, det var selvskutt bøffel og impala. Begge deler kan anbefales på det sterkeste, i alle fall til de som har litt gode tenner  ;-)

På onsdag startet endelig jobbingen vår. Etter litt for få timer søvn trasket vi ned til tørkene. (Nå var det nemlig helt greit at vi gikk denne veien på egenhånd, og en 30 minutters tur på morgenen er helt greit.) Vel framme ventet det 50 mangoer på oss som skulle vaskes, skrelles, kuttes og tørkes. Noen timer senere og med litt såre fingre var 5 brett mango plassert i tørkeren=) På torsdag ble de første brettene tatt ut, og vi har absolutt tro på at dette er et produkt som kan gjøre det bra, soltørket mango, uten noen tilsetningsstoffer=) På torsdag lager vi også noen morsomme prøver med litt ymse tilsetningsstoffer (bæsj fra ku, geit og gris…) for å finne ut hvordan bakteriene oppfører seg under tørkingen…

Ellers har de siste dagene gått med til avslapping (vi har blitt ganske gode på det) noen gåturer, tur til byen, og våre første turer med Dala-Dala. Bussene som koster ca 1 krone og går når de blir fulle, samtidig som de aldri blir helt fulle, det er alltid plass til å skvise inn et par til…

Nok for i dag.. nå er det sengetid for hardtarbeidende tørkere!

Klemmer fra Kattrin og Siiiiiv!

Hei igjen alle sammen!

Nå har det gått noen dager siden sist, og vi har rukket både det ene og det andre.

Fredag formiddag jobbet vi med vår ”proposal” som er en beskrivelse av arbeidet vi har planlagt å gjøre her nede, kort beskrivelse av en del artikler vi har tenkt å bruke som bakgrunnsmateriale og hvilke metoder vi ønsker å benytte for å gjøre de undersøkelsene vi har planlagt. Dette er vist veldig vanlig å gjøre her nede, og de bruker gjerne flere måneder, om ikke år på å forberede den.. vi brukte 4 timer.. Og fredag klokka to skulle vi i ilden, med muntlig presentasjon for instituttleder, to professorer, samt vår egen veileder. Vi var litt usikre på om de hadde projektor her, så vi smalt sammen en power point presentasjon, kledde oss i våre mest formelle klær og var tidlig ute for å rigge opp utstyr og forberede oss.. det var det ingen grunn til, for folk kommer når de kommer, og utstyret sto ikke akkurat klart. Men vi fikk presentert det vi skulle, og alle var fornøyde.

På kvelden dro vi ut for å spise pizza sammen Helene (som skriver masteroppgave om et prosjekt på geiteyoghurt) og Ole Tobias (som studerer banansnutebiller i regi av fredskorpset). Pizzaen kom raskt (det tar ofte et par timer fra man bestiller maten til den står på bordet) og den smakte bra. Så bar det videre på en lokal bar, der vi koste oss med afrikansk øl og mojitos. Veldig koselig og svært god stemning! (Og ja, mammaer og pappaer, vi ble kjørt helt til døra etterpå, vi gikk ikke alene i mørket.)

Lørdag morgen spratt vi (lettere redusert fra kvelden før) opp, klare for en liten tur i fjellene bak huset vårt. Veldig spennende å vandre på de røde stiene (som de faktisk bruker som veier) og nyte utsikten jo lenger opp i fjellene vi kom. MEN det er relativt slitsomt med bratt stigning i 30 °C (i skyggen) og stekende sol! Likevel svetta vi oss opp noen hundre høydemeter, og fikk en fantastisk utsikt der vi sto i skyggen under et mangotre og nøt det vakre landskapet. På stien gikk vi forbi flere jordhytter der små barn sto utenfor, fniste, pekte og ropte jambo (hei) til oss. Alle vil gjerne hilse på oss og slå av en prat på swahili.. vi begynner derfor sakte men sikkert å lære oss noen fraser, og det liker lokalbefolkningen veldig godt. Vi møtte også flere lokale kvinner på vei opp eller ned, med en kurv, eller bare en enslig mango på hodet. Hvordan man kan bære en mango på hodet, ned de bratte stiene, uten at den triller av er fortsatt et stort mysterium! (vi mistenker at de limer de fast for å imponere turistene) På vei ned fant Kathrine et perfekt klatretre, så tanken på skumle slanger forsvant som dugg for solen, og vips satt hun på den grønne gren.

Utsikt over området rundt Morogoro

De lokale damene har nakkemuskulaturen i orden!

Lokal apekatt??

Lørdag kveld var vi invitert på middag til vår veileder Bernadette, og hennes familie. Bernadette tok en del av doktorgraden sin ved UMB, og datteren hennes bodde i Norge sammen med henne. Hun syntes derfor det var veldig spennende å prate om norsk vinter og alt det morsomme hun opplevde da hun bodde der. Vi fikk deilig afrikansk mat, og den beste mangojuicen vi noen gang har smakt!!

Trude og Bernadette

Søndag sendte vi Trude tilbake til Norge, og vi er nå overlatt til oss selv. Derfor var det bare å komme seg så fort som mulig ned til byen, og vandre rundt på markedene. MASSE folk, mange lyder, masse rare varer, mange lukter, masse trafikk. Morogoro er i grunnen masse av alt! Nede i byen hadde vi tenkt å utfordre skjebnen ved å spise kuleis, men før vi rakk det, fant vi en butikk der de solgte pinneis, så ingen magesjau å melde denne gangen heller. Vi møtte et par norske jenter (Lina og Synne) som kom samtidig med oss, og skal ta praksisperioden på vernepleierstudiet her. De jobber på et barne/ungdomshjem for psykisk utviklingshemmede, så vi har planlagt å besøke de, og hilse på alle barna en dag. Vi gikk alle fire og spiste lunsj på Morogoro hotell der de har SVØMMEBASSENG!! Gjett om vi skal tilbake dit for å kjøle ned våre hete kropper!! Lunsjen var god, og Siv Berit begynner smått om senn å like øl, så da er et av delmålene våre med turen hvertfall oppfylt!

Assortert utvalg av afrikansk øl!

På vei hjem kjøpte vi plastikkbaljer for å kjøle ned føttene våre i. Vi tenkte det var på tide å begynne å adoptere den lokale adferden, så vi slang balja på hodet, og traska hjem fra byen.. Gjett om det var mange som fikk seg en god latter der vi kom spankulerende! Hehe..

SivBerit på vei hjem til SUA.

Da er det vel nok for denne gang! I neste innlegg skal vi fortelle mer om hvordan det går med prosjektet vårt!

Masse klemmer til alle som vil ha!

Hilsen fra Siv Berit & Kathrine            

Landsbybesøk

Prosjektbeskrivelsen til prosjektet vi deltar på lyder som følger: ” Empowering Women to Participate in the higher level of fruit and vegetable chain through production of dried products”. Prosjektet går altså ut på å hjelpe lokale kvinner med å delta i inntektsgivende arbeid. I dette tilfellet gjøres dette ved å bygge enkle soltørkere til landsbyen, og å gi kvinnene opplæring i bearbeiding av råvarene, hygienisk produksjon, tørkemetoden og emballering.

For at vi skulle få bedre innsikt i hva vi skal jobbe med, ble vi tatt med til flere landsbyer, der prosjektet er igangsatt, eller under oppstart. Vi ble stuet inn i en av SUA’s jeeper, Siv Berit og Kathrine i bagasjerommet, sammen vår medhjelper Raymond. (Ja mammaer og pappaer, det var seter og sikkerhetsbelter der bak og..) Så bar turen ut på landsbygda, på humpete røde grusveier (til tider stier) over et fjellpass, og oppover i de skogkledde Urugurufjellene. Det er som tidligere nevn, utrolig frodig over alt. Det vi husker er trær med mango, jackfruits, brødfrukt, papaya, kokospalmer, bananpalmer, mais, ris, sukkerrør, ananas og i tillegg selger de masse forskjellige grønnsaker i alle de små landsbyene, så disse dyrkes nok også stort sett over alt.

Etter å ha kjørt opp en sti, der vi holdt pusten og ikke trodde det var mulig å komme frem med en bil, ankom vi det første prosjektområdet. Der var det ingen som jobbet akkurat når vi kom, men vi fikk sett oss rundt på området. Et fransk prosjekt bygde i 1994 noen hus, der opplæringen foregikk, og på området rundt var det satt opp en soltørke. Vi gikk en liten runde ned i skogen, og ble igjen slått av den fantastisk vakre og frodige naturen.

Her ser dere hvordan tørken ser ut i bruk. 

Mango og ananas rett fra skogen!


 

Vi kjørte videre ned til landsbyen i nærheten, og kikket på det lokale markedet. Det var ikke markedsdag i denne landsbyen denne dagen, så det var relativt rolige forhold. (Markedet foregår i ulike landsbyer på de forskjellige ukedagene.) Vi snek oss vekk fra (de overbeskyttende) veilederne fra SUA, og gikk oss en tur i landsbyen. Vi tulla og tøysa med en skjønn liten gutt og kjøpte et sjal av moren hans. (Da kom instituttlederen vår løpende og kunne ikke skjønne hvordan vi kunne handle med henne, når vi ikke snakker swahili..) Videre stoppa vi for å snakke med kvinnene på tørkeprosjektet. Der var det en gjeng unger som akkurat kom fra skolen, og de syntes det var veldig moro å bli fotografert, spesielt når de kunne se bilde av seg selv på skjermen etterpå! De er bare herlige alle ungene her nede!

Som dere ser av bildene, lever landsbyfolkene veldig enkelt her nede. Husene er bygd av greiner, dekt med leire, men gårdsplassene er skinnende rene, og folk ser sunne og velfødde ut. Matlagingen foregår gjerne på et bål ute på gårdsplassen. Husdyr i diverse former og fasonger løper rundt som de vil, og barna som ikke er på skolen løper rundt og deltar i det meste. De minste barna sitter trygt fortøyd på mors rygg, og man ser ofte bare et bein, en arm eller et hode som plutselig stikker frem fra de fargerike sjalene.

Kvinnene fra en av landsbyene viser frem tørken sin.

På hjemturen kjørte vi innom to prosjekterområder til. Også her hilste vi på de utrolig fargerike og flotte damene, og lekte med barna deres. I den siste landsbyen var det en svært driftig mann, som løp rundt med kokkehatt og hvitt forkle. Han hadde drevet med tørking i flere år, og solgte en del til en forhandler i Dar as Salaam. Vi fikk bli med opp til huset hans, der vi fikk smake på alt han lagde, og fikk med noen prøver hjem.

Sjefstørkeren!! Herlig fyr!

                                  Sitte i skyggen å slappe av, er en svært viktig aktivitet.

Flott landskap, med frodig skog, og flotte fjell.

Slik bor de fleste rundt i landsbyene. Enkle kår!

Gutta slapper av i skyggen, mens den lille gutten leker med en gammel sykkelfelg.

Vi spiste veldig mye rart på denne turen, og dagen før spiste vi noen bær som Raymond satte himmel og jord i bevegelse for å klare å få ned fra et tre. Han mente vi bare måtte smake på disse.. så da var det bare å plukke de opp fra grusveien, børste bort litt støv og smake i vei.. Utrolig nok er vi ikke blitt dårlige enda, selv om vi har spist og drukket både det ene og det andre.. men det kommer vel!

Tilbake i Morogoro, spiste vi lunsj på en lokal kafé, og kom omsider hjem med utrolig mange nye inntrykk å fordøye.  Kvelden gikk med til skolearbeid og forberedelse av en presentasjon av oppgaveplanen vår som vi skal holde i går.

De første dagene

Hei og hopp alle i det kalde nord

Nå har livet begynt å gå sin gang her i varmen. Mandagen når vi kom til SUA gikk med til innlosjering på hvert vårt rom, litt spising og en tidlig kveld. To til tre timers søvn på et litt vondt og trangt flysete i løpet av 36 timer er ikke helt nok… Tirsdagen var det litt mer aktivitet. Vi var å hilste på professorene her, fikk litt omvisning på Campus og var å så der tørkene våre er, eller skal være… Det er nemlig bare en av de tre vi skal bruke som er oppe og går, men de tror de skal få bygd den andre, og få koblet til gas til den tredje slik at vi tilslutt skal bruke tre forskjellige tørker. Det skal vi tørke de kjære vegetabilene våre, vi tror det blir mango, ananas og banan på fruktsiden, og tomat, gulrot og kål på grønnsaksiden, og ja Stine frukten er uten sukker, og ananasen er VELDIG god =)

På kvelden tok vi en liten tur inn til Morogoro. Der fikk vi ordnet oss Tanzanianummer. Det betyr at vi ikke bruker våre norske nummer!!! Vi er ganske kontaktbare på mail, facebook og blog, men om noen vil ha tanzanianummeret vårt og ikke allerede har fått det, gi et lite vink =) Ellers spiste vi middag i sentrum med en gjeng andre norske studenter og feltarbeidere.

Etter ankomst tilbake til hostelet vårt var det flytting på gang, vi fant ut at det var jo helt unødvendig med to rom, når senga er nesten like bred som Siv Berit er lang. Da var det mye bedre å skvise alt pikkpakket vårt inn på et rom og krype under den samme myggnettingen. Da sparer vi litt penger som heller kan brukes på noe annet gøy, og det er mye mer sosialt (særlig når vi ligger i senga med hver vår PC…) Og foreløpig har det gått greit, ingen som har blitt dytta ut av senga enda.

På onsdag morgen bar det tilbake til Morogoro sentrum, denne gangen for å få modem (til trådløst internett, da internett er mer eller mindre ikkeeksisterende her på Campus) og med egen privatsjåfør. Sjåføren kjørte oss omtrent helt til døra til Vodafone-butikken, fikk oss trygt over gata, fikk plassert oss i hver vår stol (kan ikke stå så lenge i varmen mener de vist) og fikk hjulpet oss å fylle ut skjemaet. Dermed var vi på nett, og hastigheten er faktisk bra.

Tilbake til hostelet vårt begynte vi å skrive på vårt “proposal”, vi må nemlig brått skrive 5-10 sider om hva vi skal gjøre her, og dette skal fremføres i morgen, fredag… ønsk oss lykke til. Så fikk vi telefon fra Raymond, en student som jobber med prosjektet, og som hadde fått beskjed om å ta oss med ut på tur. (Hvis vi ikke har sagt det før, de passer godt på oss her=))Vi gikk litt rundt på Campus og fant ut at det er veldig mye å se på her. Campusområdet er veldig stort, og inneholder såmangt. Vanlige skolebygninger, administrasjon, studentboliger, studenthus, studenthosteler, hus for professorer, hus for folk som egentlig ikke har noe med skolen å gjøre, bank, marked, frukttrær med frukter som vi nesten ikke viste vokste på trær, og noen med frukter vi siste vokste på trær, mais, sukkerrør, sommerfugler, gresshopper og apekatter. Vi trenger jo nesten ikke å dra på safari…

I dag har vi vært på besøk i noen av de landsbyene der de allerede har begynt med tørking, mer om dette kommer senere…

Ellers er det veldig koselig med alle kommentarene=) Fortsett med det, så skal vi fortsette å holde dere oppdatert her fra Tanzania=)

Stor og varm klem fra Kathrine og Siv Berit

Turen ned...

Hei alle sammen!

Nå har vi altså kommet oss i gang her i Morogoro!

Turen ned gikk greit. Vi startet med en øl på flyplassen i Amsterdam. Siv Berit brukte veeeldig lang tid på å bestemme seg for hvilken øl hun ville ha, siden hun egentlig ikke liker øl. Resultatet av Siv Berits beslutningsvegring, var at vi alle slapp å betale for ølen, siden vi måtte vente så lenge (på Siv Berit..)!!! Genialt!

Videre gikk turen til Naiorobi i Kenia, der vi var et par timer, før vi ble plassert i et lite propellfly, med retning Dar es Saalam. Til vår store begeistring så vi at de lastet bagasjen vår inn i flyet! Et bra tegn! Vi fløy forbi Kilimanjaro og Kathrine glemte nesten å spise lunsjen sin(!), fordi hun satt med nesa klistra til vinduet hele veien.  Vi mellomlandet på Zanzibar, og fikk av det vi så, bekreftet at vi absolutt må ta turen dit før vi reiser hjem!

Etter en humpete tur i vårt lille propellfly, landet vi trygt i Dar. Vi fylte ut søknad for visa, og fikk alle lov til å entre landet.  Når vi kom til bagasjebåndet, hadde alle de andre passasjerene for lengst forlatt flyplassen, og Siv Berit og Trudes kofforter sto alene igjen.. men hvor var sekken til Kathrine??  Etter en hektisk leteaksjon, var det bare å innse at den ikke befant seg på flyplassen. Vi fikk omsider satt flyplasspersonalet i bevegelse, (de syntes det var litt for varmt for effektivt arbeid den dagen ;-)) og de ringte til Zanzibar for å høre om sekken hadde bestemt seg for å droppe to måneders feltarbeid, og heller tilbringetiden på en hvit strand.  På Zanzibar tok de ikke telefonen, og Kathrine var lettere rød i topplokket, men mente absolutt ikke det var for varmt for litt effektivitet. Etter mye frem og tilbake, fikk de til slutt tak i Flyplassen på Zb, og fikk bekreftet at sekken var blitt igjen der. Da ble det fart på sakene, og dama bakskranken sa at vi måtte forte oss ut i bagasjehallen, for sekken kom NÅ! (NÅ betydde riktignok en og en halv time senere..) Uansett kom sekken med neste fly, merket med hastelapp.. ikke dårlig. Sekken med innhold, var intakt og alle var glade! (Kanskje ikke sjåføren fra SUA som måtte vente i den varme bilen, men han smilte likevel!)

Så bar det innover i landet. Kjøreturen var på ca 20 mil, men det skjedde så utrolig mye langs veien, så timene fløy! Det er vel dette som kalles ”kultursjokk”? Trafikken er jo et kapittel for seg, i tillegg er det høyrekjøring, og det er uvant, selv om man ikke kjører selv. 

 De første 10 milene var det folk, kjøretøy og salgsvarer i alle farger og fasonger. De neste 10, ble det grønnere og frodigere, jo lenger inn i landet vi kom, og vi så både mangotrær og apekatter i veien.

 Da vi omsider ankom Universitetet, ble vi innlosjert, på rommene våre, før vi spiste middag og stupte i seng...

Det var alt for nå folkens, vi har fler historier på lager, men det kommer i neste innlegg. Ha det bra så lenge!!

Siv Berit & Kathrine

Morogoro!!

Hei alle sammen! Vi har alle kommet trygt frem og har det bra. Leiligheten vaar er fin, med god  standard.. Forelopig har vi ikke faatt tak i traadlost nettverk, men det skal vi fikse i morgen. Skal skrive et litt mer spennende innlegg naar det er i boks!

Glad i alle dere hjemme! Klemmer fra Siv Berit og Kathrine!

Kun minutter til avreise!

Nå er alt (for mye) pakket i sekken, og Siv Berit sitter på Flybussen! Vil bare si hade til alle kjente, så skal vi komme med en oppdatering og litt bilder, så snart vi får tilgang til nett..

Here we goooo!!!

Snart avreise!!

Hei og hopp godtfolk!

Nå er det bare fem dager til vi setter kursen sørover. Vi reiser fra Gardermoen 16.50 søndag 16. januar, og ankommer Dar es Salaam mandag morgen. Derfra går turen videre til den lille byen Morogoro og Sokoine University of Agriculture. Heldigvis er vår veileder, Trude med oss for at vi ikke skal gå av flyet i feil land, reise rett til Zanzibar, eller kle oss i grønt, kjøpe oss hver vår kalashnikov og sette kursen mot Kongo...

Foreløpig vet vi svært lite om hva vi egentlig skal foreta oss der nede, men planen er at vi skal delta på et prosjekt der de jobber med soltørking (solar drying) av frukt og grønnsaker.

Vi begnner å bli reiseklare; er ferdig stukket med et utall vaksiner, malariatablettene knaskes med den største vellyst, og tropehjelmer er anskaffet. Nå gjenstår det bare å skaffe litt amerikanske dollars, så er vi klare for det meste!

Fortsettelse følger...